Kategori: Friluftsliv/Backpacking 2013/14

Som tidligere nevnt i bloggen, består Friluftsliv/Backpacking av en kvinnelig lærer, fem jenter og tre gutter. Guttene i klassen stiller altså i mindretall med tre mot seks. (For de som ikke er så skarpe i matte: dette vil altså si at jentene er dobbelt så mange som oss guttene.) Jentene i klassen satt altså med 6 av 9 stemmer når vi ‘’demokratisk’’ skulle bestemme hva vi skulle gjøre neste dag. Forutenom at jentene satt med monopol på alle aktiviteter gruppen skulle gjennomføre denne måneden, hadde vi guttene det bra. Riktig nok sett bort fra all jentepraten. Snakkingen foregikk i en øredøvende høyde og i et toneleie kun hunder kunne forstå. Den startet senest 05.30 på morgenkvisten, og det var med andre ord ikke nødvendig for oss guttene å ha med vekkerklokke på tur. Snakkingen dabbet som regel av rundt 18.30 da jentene gikk til sengs. Etter å ha snakket hele dagen, og forbrukt energi tilsvarende å løpe en maraton, var det endelig stillhet på rommene.

Da vi var kommet halvveis på turen, tok situasjonen en katastrofal vending for oss guttene. Martin dro hjem til Norge, og vi var nå redusert til kun to gutter. Jentepraten var verre enn noen gang. Jeg tillater meg å sitere Johan fra en av de få samtalene vi hadde alene. ‘’Jeg føler mig som Job i Bibelen – Det er som om Gud tester mig for at se, hvor længe det varer før jeg slår et menneske i hjel..’’  Som om Johan og jeg ikke så mørkt på situasjonen da Martin dro hjem, ble den ytterligere forverret da Julie forsnakket seg. Ved en feiltakelse fortalte hun alle jentene hvor vi skulle på egenferd. Kort tid etter at nyheten var spredd, hadde alle jentene bestilt hotellrom i San Juan del Sur. Samtlige jenter i klassen hadde i utgangspunktet tenkt til å dra til nabolandet, Honduras. Drømmen om å få en 100 kilos black marlin på kroken, var i ferd med å renne ut i sanden…

Dagen før egenferden måtte Johan og jeg snike oss ut på natten for å legge en plan B. Vi ble begge enige om at fisketur ville være umulig med alle jentene i San Juan del Sur. Planleggingen tok ikke lang tid. Både Johan og jeg var innstilt på å gjøre det som var nødvendig. Plan B gikk med andre ord ut på å komme seg så langt unna snakkingen som mulig. Vi dro frem kartet og fant Totoco, et av Nicaraguas fineste hoteller. Totoco lå midt i jungelen ute på Ometepe. Ometepe er en øy på 276 km² og ligger i Nicaraguasjøen, som er en stor innsjø midt i landet. Det tar 1 time å komme seg ut til øya, og innsjøen er full av ferskvannshai. Totoco passet perfekt inn vår plan B. Vi booket inn på det største værelse de hadde tilgjengelig, og la oss til å sove igjen.

Etter en hel dag med reising, kom vi omsider fram til Totoco. Der ventet et 200m² digert hus, med jacuzzi på taket. Vi hadde hver vår himmelseng, og livet smilte endelig igjen. Vi hadde nesten glemt hva stillhet var. Aldri har vi slappet så godt av, som vi gjorde på Totoco. Lettelsen av å slippe å høre jentepraten, gjorde at vi begge sov uavbrutt i 3 dager og 2 netter. Det var som et friskt pust fra oven – gløden var tilbake i oss begge. Da vi våknet den tredje dagen og skulle møte de andre på grensen til Costa Rica, var vi begge innstilt på at vi skulle klare oss igjennom den siste uken, før vi vendte snuten tilbake til Norge!

Johan og Pål.

 

 

 

Vi har nå fullført en tredagers/toovernattings-egenferd i Nicaragua. Det vil si at vi har reist i mindre grupper, lagt opp opplegget selv, og viktigst av alt, ikke hatt en lærer som er flytende i spansk og kan fikse og trikse med transport, overnatting osv. Jeg og Fride var lenge i tvil om hva vi ville bruke disse dagene på, men endte til slutt opp med å reise til det lille ferie-/backpackerparadiset San Juan del Sur.

Egenferden startet i Granada, hvor vi selv skulle finne transport dit vi ønsket å dra. Bussholdeplassen var relativt enkel å finne i hjertet av byen, blant kyllingboder og gateselgere. Vi fikk kastet sekkene våre på taket, og ble selv stående helt bakerst i bussen oppe på noen striesekker med ukjent innhold og diverse frysebokser. Bussturen tok i underkant av halvannen time, og kostet oss 30 cordobas eller litt under åtte norske kroner. Underveis ble det som startet som en litt full buss, etter norsk standard, fylt opp med mennesker som var nødt til å hoppe på i fart via døren helt bakerst i bussen, der hvor vi sto. Vi så fascinert på at også sykler og sekker ble kastet opp på taket i fart. En veldig unik bussopplevelse.

Bussetappe nummer to begynte i Rivas, hvor haugevis av selgere omringet oss fra det øyeblikket vi steg ut på gata. Vi hoppet inn i den første bussen med skilt «San Juan del Sur», og betalte fornøyd 20 cordobas. Etter en liten stund innså vi at denne bussen definitivt ikke kjørte raskeste vei til SJDS, men snarere kjørte hjem til alle passasjerene, bokstavelig talt, på en humpete skogs/landevei. Spesielt overrasket ble vi egentlig ikke da bussen kjørte hjem til sjåføren og «billettkontrolløren» for å hente dagens lunsj… Turen tok halvannen time, og selv om vi var litt usikre på om bussen i det hele tatt kom til å holde hele veien frem, var vi en smule stolte og fornøyde med oss selv for å ha klart hele etappen til kun 12 NOK.

Resten av dagen ble brukt til rundturer i den utrolig fine, lille byen og litt avslapping på hotellet, før vi avsluttet med middag på en av restaurantene langs stranda sammen med de tre andre jentene i klassen.

Neste dag fikk vi tak i en NISSAN-pickup fra 80/90-tallet med åpent lasteplan med benker, som kjørte oss til Playa Hermosa. Der stekte vi i sola i mange timer, enkelte med mer eller mindre hell, før vi ble hentet og kjørt tilbake igjen til SJDS. Fride og jeg brukte resten av dagen på pedicure, shopping og en fantastisk fiskemiddag på restaurant El Timón. Vi har det ikke så aller verst!

Torsdag morgen fikk vi nok en luftig tur til grensen. De siste dagene av turen vår skal tilbringes i vakre Costa Rica.

Oda:)

 

 

 

Lørdag hadde vi en hel dag spekket med vulkaner! Dagen startet med et brak klokken halv fem. Vi kjørte i ca en og en halv time på vanlig vei før vi kom inn på en bratt, humpete, ujevn, svingete monster av en vei. Du som leser dette blogginnlegget ville snudd og tenkt «Vi må kjøre lenger ned og parkere…», men vår fantastiske Flavio tok oss opp i vidunderet av en bil. Ikke viste vi hva som ventet oss senere på dagen…

I begynnelsen gikk vi på sti med høyt siv. Så kom vi opp til lavastein og ca. 32 grader stigning. Det tok litt tid før vi fikk inn teknikken på å gå på steinen. Etter kort tid innså Sigrid at det var dårlig deal med sandaler. Hun satte seg i skråningen og ventet på de andre.

Etter ca.tre timer nådde vi toppen på Nicaraguas høyeste vulkan. Det var deilig å komme opp, men vi merket fort at det krydde av insekter. Det var overskyet, men etter en stund lettet skylaget og vi fikk se den fantastiske utsikten.

I nedfarten ble det mildt sagt strekk i feltet. Pål, Johan og Julie suste av gårde med resten hengende et stykke bak. Vi gikk ned på en annen plass enn der vi kom opp, og måtte derfor gå et stykke i sivet før vi kom inn på stien. Sigrid hørte plutselig Elisabeth si «Ehm… Ehm… Ehm… Ehm…… Ehm…………………..» mens hun stirret intenst rett til venstre side for foten hennes. Hun så aldri hva det var, men skjønte tegningen og valgte å flytte seg langt bort fra situasjonen:

Vell nede satte vi oss i bilen med kurs til neste vulkan, Telica 1067 moh. Vi trodde at bil turen opp til San Cristobal var humpete, men det var ingenting i forhold til veien opp til Telica. Det var en tålmodighetsprøve 🙂

Etter en halv times gange i mørket var vi fremme! Vi fikk se og høre lavaen boltre seg der nede. Det var en utrolig opplevelse og man fikk virkelig se hvilke krefter som jobbet.

 

Vi har vore med på ein interessant tur med Rigo og Antonio i nasjonalparken Isla Juan Venado. Vi køyrde med båt, hadde med kajakkar  og frukt. Kunnskapen til gaidane var veldig interessant! Dei er båe veldig brennande interesserte i miljøvern, og let seg ikkje be to gongar for å fortelje oss om det som skjer.

Det første Rigo peikar på, er store gravemaskiner som driv på inne på stranda i Las Penitas, med å flytte sand og grave ut grøfter. Så vidt eg forstod skulle det brukes til rekeproduksjon, og var totalt ulovleg. Dei hadde fått nei, men har betalt seg fram til riktige papir…

Det andre vi ser er menn som kjem ut frå mangroveskogen med båtar fulle av treverk. Det er ulovleg å høgge ved i nasjonalparken, og mangroveskogen er livsviktig for mange system i havet, då mellom anna reker, krabbar og småfiskar bur der, samt andre ting nederst på næringskjeda.

Så padlar vi innover ein stad så grunn at båten ikkje kan komme inn, og i ein nydeleg lagune går det eit sperregarn tvers over alt. I det ligg det masse daud fisk, og det luktar forferdeleg… Fiske på denne måten er ikkje lov inne i skogen.

Vi besøkar ein klekkingsplass for skjelpadder. Det er heilt magisk å sjå på dei små skapningane kjempa seg ut i bølgjene! For desse er det i alle fall litt meir håp enn for dei som vert funne av mennesker, og solgt for 1dollar egget på marknaden…

I båten att møtar vi ein gjeng unge menn på veg innover i mangroveskogen. Antonio fortel at dei skal inn for å jakte krokodillar. Vi såg ein liten krokodille då vi var inne ved lagunen, og Rigo fortalte at det er veeeldig sjeldan han ser krokodiller der lenger.

No  er vi i Apoyo-lagunen, Nicaraguas største kraterinnsjø. Vi var kjempeheldige å få hjelp av Rigo til å finne eit flott hostell her, http://hostelparadiso.com/, der vi søv på sovesal med ein annan person. Krateret er stille og fredeleg, bølgeskvulp, snille kattar, flaggermus og hengekøyer.

Maten var nydeleg! Nicaragua er latterleg billeg når det gjeld mat! I dag, til dømes, spanderte eg middag på våre to gode hjelparar, og full middag og to brus til kvar av oss kom på 135 kr, inkludert tips!

Den tradisjonelle maten her heiter Gallo Pinto, og er bønner og ris saman. Til dette har ein som regel noko kjøt eller egg, dersom ein ikkje er veldig fattig. Men alle stadane vi har vore har det i tillegg til dette vore flust av varierte valg på restaurantane, til dømes eit halvt kilo hummer med tilbehør til berre 70kr.

Vi har køyrt mykje i Rigo sin bil i det siste, og der humpar ein av garde på benkar av skai. Men det er sosialt og vi har mykje bra musikk, sidan alle høyrer på sin eigen musikk og dei i framsetet durar på med gamle og nye slagere frå eit breitt internasjonalt spekter.

 

Vi skal skrive meir, no som vi har internett i ein dag til… og, ja, vi har MASSE å fortelje!

Julie 🙂

 

Turen har så langt vært en solskinnshistorie med masse flotte utflukter og fantastisk fint vær!

Derimot, på søndag, etter en tur på den fine stranden «La Playa grande» der vi hadde blitt anbefalt god fiskemat av surferen Bobo ble situasjonen annerledes.

Alle bestilte den klassiske retten kylling og ris, mens jeg og Martin prøvde oss på blekksprut.

 

Martin komme helskinnet fra det. Jeg, derimot, lå rett ut i senga noen timer senere med verk i musklene som om jeg skulle ha løpt maraton, samtidig som jeg frøs med 2 tepper i overkøya på 6-mannsrommet vårt uten air-condition og 30 grader i lufta. Mens de andre dro opp i skogen ble jeg bare verre og verre, og utover natten ble dobesøkene hyppigere…

Etter en svett natt med feberfantasier var det ikke annet å gjøre en å holde senga frem til avreisen til Santo Domingo og 4 timer i bil dagen etter. Etter å ha fått tildelt den beste plassen med masse beinplass og fått en sterk reisesyketablett og paracet av Olinda ble det en smertefri reise hvor jeg sov hele veien frem.

Jeg husker nesten ikke at vi ankom hotellet, og hvertfall ikke at de andre gikk ut og spiste. Natta gikk med til dobesøk etterfulgt av magesmerter, kramper og syke drømmer før det var tid før avreise til flyplassen og reisen til Nicaragua.

Lite viste jeg om hvor lang og j***** reisen ville bli. Allerede ved innsjekkingen i Santo Domingo måtte jeg sette meg ned, men jeg kom meg gjennom førte delen av reisen ved hjelp av soving og Oda som hjelpende hånd. Etter over 2 døgn uten mat var jeg passe sliten og da vi landet i Miami og en mann uoppfordret spurte om jeg trengte en rullestol kunne jeg ikke annet enn si ja, selv om det er noe som jeg anser som noe for bare svært dårlige. Det var som gave fra Gud, da jeg, Oda og Julie ble sluset gjennom flyplassen av superhyggelige cubansk dame som hilste på alle, brukte de andre vel 2 timer og rakk nesten ikke flyet. På flyplassen snakket vi med noen med leger, de sa bare «vi kan bare hjelpe deg hvis du holder på å dø.»

Resten av reisen var en prøvelse med magesmerter, kvalme, oppkast og 1000 dobesøk før vi endelig var fremme. Der møtte vi Julies alt-mulige-mann Rigo som er lege og viste oss inn på sykehuset og et rom der vi ble møtt av spesialist, som satte meg på hestekur. Det var ubeskrivelig deilig å legge seg i en ordentlig seng og jeg sovnet selvfølgelig med en gang.

Etter en natt med enda mer søvn, dobesøk og magesmerter ble jeg vekt av sykepleiere som var klare for å gi meg antibiotika og intravenøst med vann. Utover dagen ble jeg bedre, og da jeg fikk mat, kylling og ris, smakte det bedre enn på lenge. Etter noen dager soving og avslapping på hospitalet føler jeg meg  bedre enn på lenge og er klar for å oppleve Nicaragua!

Fride 🙂