Måned: desember 2013

Som tidligere nevnt i bloggen, består Friluftsliv/Backpacking av en kvinnelig lærer, fem jenter og tre gutter. Guttene i klassen stiller altså i mindretall med tre mot seks. (For de som ikke er så skarpe i matte: dette vil altså si at jentene er dobbelt så mange som oss guttene.) Jentene i klassen satt altså med 6 av 9 stemmer når vi ‘’demokratisk’’ skulle bestemme hva vi skulle gjøre neste dag. Forutenom at jentene satt med monopol på alle aktiviteter gruppen skulle gjennomføre denne måneden, hadde vi guttene det bra. Riktig nok sett bort fra all jentepraten. Snakkingen foregikk i en øredøvende høyde og i et toneleie kun hunder kunne forstå. Den startet senest 05.30 på morgenkvisten, og det var med andre ord ikke nødvendig for oss guttene å ha med vekkerklokke på tur. Snakkingen dabbet som regel av rundt 18.30 da jentene gikk til sengs. Etter å ha snakket hele dagen, og forbrukt energi tilsvarende å løpe en maraton, var det endelig stillhet på rommene.

Da vi var kommet halvveis på turen, tok situasjonen en katastrofal vending for oss guttene. Martin dro hjem til Norge, og vi var nå redusert til kun to gutter. Jentepraten var verre enn noen gang. Jeg tillater meg å sitere Johan fra en av de få samtalene vi hadde alene. ‘’Jeg føler mig som Job i Bibelen – Det er som om Gud tester mig for at se, hvor længe det varer før jeg slår et menneske i hjel..’’  Som om Johan og jeg ikke så mørkt på situasjonen da Martin dro hjem, ble den ytterligere forverret da Julie forsnakket seg. Ved en feiltakelse fortalte hun alle jentene hvor vi skulle på egenferd. Kort tid etter at nyheten var spredd, hadde alle jentene bestilt hotellrom i San Juan del Sur. Samtlige jenter i klassen hadde i utgangspunktet tenkt til å dra til nabolandet, Honduras. Drømmen om å få en 100 kilos black marlin på kroken, var i ferd med å renne ut i sanden…

Dagen før egenferden måtte Johan og jeg snike oss ut på natten for å legge en plan B. Vi ble begge enige om at fisketur ville være umulig med alle jentene i San Juan del Sur. Planleggingen tok ikke lang tid. Både Johan og jeg var innstilt på å gjøre det som var nødvendig. Plan B gikk med andre ord ut på å komme seg så langt unna snakkingen som mulig. Vi dro frem kartet og fant Totoco, et av Nicaraguas fineste hoteller. Totoco lå midt i jungelen ute på Ometepe. Ometepe er en øy på 276 km² og ligger i Nicaraguasjøen, som er en stor innsjø midt i landet. Det tar 1 time å komme seg ut til øya, og innsjøen er full av ferskvannshai. Totoco passet perfekt inn vår plan B. Vi booket inn på det største værelse de hadde tilgjengelig, og la oss til å sove igjen.

Etter en hel dag med reising, kom vi omsider fram til Totoco. Der ventet et 200m² digert hus, med jacuzzi på taket. Vi hadde hver vår himmelseng, og livet smilte endelig igjen. Vi hadde nesten glemt hva stillhet var. Aldri har vi slappet så godt av, som vi gjorde på Totoco. Lettelsen av å slippe å høre jentepraten, gjorde at vi begge sov uavbrutt i 3 dager og 2 netter. Det var som et friskt pust fra oven – gløden var tilbake i oss begge. Da vi våknet den tredje dagen og skulle møte de andre på grensen til Costa Rica, var vi begge innstilt på at vi skulle klare oss igjennom den siste uken, før vi vendte snuten tilbake til Norge!

Johan og Pål.