Turen har så langt vært en solskinnshistorie med masse flotte utflukter og fantastisk fint vær!
Derimot, på søndag, etter en tur på den fine stranden «La Playa grande» der vi hadde blitt anbefalt god fiskemat av surferen Bobo ble situasjonen annerledes.
Alle bestilte den klassiske retten kylling og ris, mens jeg og Martin prøvde oss på blekksprut.
Martin komme helskinnet fra det. Jeg, derimot, lå rett ut i senga noen timer senere med verk i musklene som om jeg skulle ha løpt maraton, samtidig som jeg frøs med 2 tepper i overkøya på 6-mannsrommet vårt uten air-condition og 30 grader i lufta. Mens de andre dro opp i skogen ble jeg bare verre og verre, og utover natten ble dobesøkene hyppigere…
Etter en svett natt med feberfantasier var det ikke annet å gjøre en å holde senga frem til avreisen til Santo Domingo og 4 timer i bil dagen etter. Etter å ha fått tildelt den beste plassen med masse beinplass og fått en sterk reisesyketablett og paracet av Olinda ble det en smertefri reise hvor jeg sov hele veien frem.
Jeg husker nesten ikke at vi ankom hotellet, og hvertfall ikke at de andre gikk ut og spiste. Natta gikk med til dobesøk etterfulgt av magesmerter, kramper og syke drømmer før det var tid før avreise til flyplassen og reisen til Nicaragua.
Lite viste jeg om hvor lang og j***** reisen ville bli. Allerede ved innsjekkingen i Santo Domingo måtte jeg sette meg ned, men jeg kom meg gjennom førte delen av reisen ved hjelp av soving og Oda som hjelpende hånd. Etter over 2 døgn uten mat var jeg passe sliten og da vi landet i Miami og en mann uoppfordret spurte om jeg trengte en rullestol kunne jeg ikke annet enn si ja, selv om det er noe som jeg anser som noe for bare svært dårlige. Det var som gave fra Gud, da jeg, Oda og Julie ble sluset gjennom flyplassen av superhyggelige cubansk dame som hilste på alle, brukte de andre vel 2 timer og rakk nesten ikke flyet. På flyplassen snakket vi med noen med leger, de sa bare «vi kan bare hjelpe deg hvis du holder på å dø.»
Resten av reisen var en prøvelse med magesmerter, kvalme, oppkast og 1000 dobesøk før vi endelig var fremme. Der møtte vi Julies alt-mulige-mann Rigo som er lege og viste oss inn på sykehuset og et rom der vi ble møtt av spesialist, som satte meg på hestekur. Det var ubeskrivelig deilig å legge seg i en ordentlig seng og jeg sovnet selvfølgelig med en gang.
Etter en natt med enda mer søvn, dobesøk og magesmerter ble jeg vekt av sykepleiere som var klare for å gi meg antibiotika og intravenøst med vann. Utover dagen ble jeg bedre, og da jeg fikk mat, kylling og ris, smakte det bedre enn på lenge. Etter noen dager soving og avslapping på hospitalet føler jeg meg bedre enn på lenge og er klar for å oppleve Nicaragua!
Fride 🙂
