Lørdag hadde vi en hel dag spekket med vulkaner! Dagen startet med et brak klokken halv fem. Vi kjørte i ca en og en halv time på vanlig vei før vi kom inn på en bratt, humpete, ujevn, svingete monster av en vei. Du som leser dette blogginnlegget ville snudd og tenkt «Vi må kjøre lenger ned og parkere…», men vår fantastiske Flavio tok oss opp i vidunderet av en bil. Ikke viste vi hva som ventet oss senere på dagen…
I begynnelsen gikk vi på sti med høyt siv. Så kom vi opp til lavastein og ca. 32 grader stigning. Det tok litt tid før vi fikk inn teknikken på å gå på steinen. Etter kort tid innså Sigrid at det var dårlig deal med sandaler. Hun satte seg i skråningen og ventet på de andre.
Etter ca.tre timer nådde vi toppen på Nicaraguas høyeste vulkan. Det var deilig å komme opp, men vi merket fort at det krydde av insekter. Det var overskyet, men etter en stund lettet skylaget og vi fikk se den fantastiske utsikten.
I nedfarten ble det mildt sagt strekk i feltet. Pål, Johan og Julie suste av gårde med resten hengende et stykke bak. Vi gikk ned på en annen plass enn der vi kom opp, og måtte derfor gå et stykke i sivet før vi kom inn på stien. Sigrid hørte plutselig Elisabeth si «Ehm… Ehm… Ehm… Ehm…… Ehm…………………..» mens hun stirret intenst rett til venstre side for foten hennes. Hun så aldri hva det var, men skjønte tegningen og valgte å flytte seg langt bort fra situasjonen:
Vell nede satte vi oss i bilen med kurs til neste vulkan, Telica 1067 moh. Vi trodde at bil turen opp til San Cristobal var humpete, men det var ingenting i forhold til veien opp til Telica. Det var en tålmodighetsprøve 🙂
Etter en halv times gange i mørket var vi fremme! Vi fikk se og høre lavaen boltre seg der nede. Det var en utrolig opplevelse og man fikk virkelig se hvilke krefter som jobbet.
